Stilregn

Noen ganger savner jeg de frie tyveårene. De årene hvor alle pengene gikk til reiser, vin, shopping og konserter. De årene jeg ombestemte meg like fort som jeg kunne si “London sier du?”. De årene jeg ikke hadde forpliktelser, lån, ansvar for et helt lite menneske.. De årene jeg skapte minner jeg ikke har mulighet til å skape nå, fordi jeg var naiv, kunnskapsløs og uredd. De årene får jeg aldri tilbake.

Samtidig har jeg aldri vært lykkeligere, roligere, tryggere på meg selv som jeg er nå. Dette til tross for konstant underskudd på søvn, dårligere råd, poser under øynene som ikke helt har tenkt å forsvinne med det første og en hverdag som i stor grad mangler spontanitet. Når henter du? Leverer jeg? Hvem fikser middag? Er klokken ni allerede? Men hun våkner jo klokken 0600..?

Jeg har nå en som får meg til å le midt på natten – uten at jeg er på nachspiel, en kropp som har endret seg men som har utført et oppdrag og minner jeg kan leve lenge på fordi jeg jeg har tatt noen sjanser når jeg var yngre og uviten. Minner som får meg til å smile alene på bussen når de passerer tankene.

Jeg skaper nå nye typer minner, minner min datter vil eie når hun blir eldre. Det gjør det ekstra spesielt og den organiserte hverdagen litt enklere å venne seg til. At hun står og danser på stuebordet klokken seks om morgenen mens jeg ligger på sofaen, tvinger øynene opp mens jeg klamrer meg til kaffekoppen, vil bli til minner jeg vil smile av på bussen om 10 år. Og det, det er en god følelse.

Så, husk å ta vare på de små øyeblikk i hverdagen.

<3